Et møte med Olaf Storø

«Naturen her oppe lærer en å bøye hodet, å være ydmyk»
Et møte med Olaf Storø, en lokal kunstner i Longyearbyen.

Svalbard, med sin storslåtte skjønnhet har tiltrukket seg mange kunstnere innenfor ulike grener i årevis. Det har blitt skrevet melankolske dikt om øygruppen og vakre melodier. Utallige fotografier har spisse fjelltopper, blå sjøis og et dansende nordlys som motiv, og mange har skapt malerier, inspirert av det unike arktiske landskapet.

Olaf Storø er en av Svalbards viktigste lokale kunstnere. Øygruppen er Storøs uendelige rike, hvor han lever dagene i sitt eget tempo, i sin egen tid. Naturen gir inspirasjon og energi. På en snøscootertur kan han la fargene i landskapet som går i hvitt, grårosa og blått, fylle sjelen. Senere blir et bilde født inne på verkstedet.

Storø kom til Svalbard første gangen i 1989, og dette besøket satte et merke. På ei kunstnerhytte i Ny-Ålesund fikk han oppleve og studere det unike lyset, som har inspirert kunsten hans i stor grad. Det blå lyset, fanget i en periode når lyset er i ferd med å forsvinne, eller i februar når sola er på vei tilbake til oss her i nord, går stadig igjen i Storøs bilder. Kunstneren trives best på Svalbard i vinterhalvåret, når naturen og landskapet er på sitt mest ekstreme.

Slik beskriver han sitt første møte med Svalbard:

«Drømmen var så sterk at jeg måtte gjøre noe med den. Jeg kom første gang til Longyearbyen og Svalbard i 1989. I dette miljøet finner jeg ting jeg ikke visste jeg lette etter. Naturen her oppe lærer en å bøye hodet, å være ydmyk. Det skulle ikke bodd folk her vet du, men man finner nye svar i mørke og ensomheten. Jeg møter den jeg skal bli.»

Kunstneren, som ble født i 1953 i Levanger, arbeider hovedsakelig med litografier. Han bruker en original form for litografitrykk, der han maler på stein som litografibladene trykkes ut fra. Til trykking bruker Storø en fire og et halvt tonn tung litografipresse, som ble med på flyttelasset til Svalbard. Steinen står som et symbol på motivkretsen i Svalbardbildene til Storø, som viser et varmt kjærlighetsforhold til noe som kunne i utgangspunktet virket både kaldt og nådeløst. Ofte kan man møte på menneskeskikkelser i bildene, mennesker som blir utfordret av de enorme naturkreftene så langt nord.

Bildene til Olaf Storø har alltid hatt små sitater eller forklaringer til bildets tittel, slik at tekst og bilde sammen skaper et helhetlig uttrykk. Sitatene fungerer som minnebrikker fra et spennende og fargerikt liv.

Storø har sitt eget atelier i Sjøområdet i Longyearbyen. Hans arbeider er utstilt i de fleste offentlige bygg i byen, blant annet på Huset og på hotell Isfjord Radio. Utenfor Svalbard hotell i sentrum av Longyearbyen står en statue av polforskeren Eivind Astrup, skåret ut av et helt stykke sitkagran og er et resultat av Storøs samarbeid med Arne Askeland.

Olaf Storø bor i dag fast i Longyearbyen, hvor han i tilknytning til boligen har sitt verksted og atelier. Livet deler han med flokken sin, bestående av samboeren Kjersti, datteren Vårin og hunden Boss. Tidligere ville han sagt at kunsten er livet, nå derimot er flokken i sentrum. Og flokken må passes på.

Med en stor tekopp i hånden titter Storø ut av vinduet og ser på Platåfjellet, som bader i tåke og skaper en trolsk stemning. Så sier han avslutningsvis;

« Jeg skulle ønske vi alle kunne leve livet med en slik ro og styrke jeg ser i hunden min, Boss. Her er livet, la oss leve det!»